Mye av programmet til sjøspeiderne er helt likt som for andre speidere, og om høsten og vinteren befinner de seg mye ute i skog og mark. Men når våren kommer og båtsesongen nærmer seg, blir sjøspeiderne mer opptatt av båter og sjøliv. Sjøspeiding kan være en stille seilas over fjorden, et slitsomt basketak mot vind og sjø, en kveld rundt leirbålet på svaberget et eller annet sted i skjærgården eller flere timer med årebruk og vabler i hendene. Ombord kjenner alle sin oppgave og gjør sitt for at båten kommer dit den skal. Alle er en nødvendig brikke i et spill, hvor gevinsten er kameratskap og følelsen av å kjenne at båten faktisk beveger seg dit hen du vil.

Det kreves kanskje mer av en sjøspeider enn av andre speidere. Man må lære seg å kjenne sjøens spilleregler, og vise hensyn og forsiktighet. Båtene skal holdes vedlike og til en hver tid være i forskriftsmessig stand. Dette koster mye penger og arbeid. Til gjengjeld får sjøspeidere oppleve alle de gleder som båtlivet har å gi.

Idemessig er det ingenting som skiller sjøspeiderene fra deres speiderbrødre og søstre på land. det er bare arbeidsområdet som er noe forskjellig. Sjøspeiderene har valgt sjøen og alt som har med sjøen å gjøre som sitt spesielle virkefelt. Her utnyttes ungdommens interesse for sjøens alvor og romantikk, fantasi og utferdstrang, båter og sjøsprøyt, ved å sette bindestrek mellom speiding og sjømannskap.